Tomhet som form? Lyder som en selvmotsigelse kan vi synes. Hvordan kan «ingen ting» være «form», altså en «ting»? Stiller du meg spørsmålet, vil jeg si at «dette er et godt spørsmål». Jeg skal prøve å trekke noen tanker om muligheten og sette tankene inn i et perspektiv av ledelse.

«Tomhet som form» høre hjemme i Buddhismens forestillinger om det opplyste sinn. Altså det sinn som evner å se lenger bak enn den fysiske virkeligheten sansene våre konstruerer for oss. I en kort blogg som dette, er jeg avskåret fra å gå i dybden på hva Buddhismen legger til grunn for en slik påstand og må nøye med meg å trekke noen tanker som kan danne utgangspunkt for refleksjon.

At verden er sanseskapt er i seg selv en spennende forestilling. Går vi litt bak påstanden kan vi skimte muligheten for at ulike sanser skaper ulike virkeligheter. Din og min virkelighet adskiller seg fra hverandre, men ikke prinsipielt. Våre sanser er med noen mindre individuelle tilpasninger, de samme. Derimot er dyrenes sanser ofte svært ulike våre. Forestill deg hundens nese, en million ganger sterke enn vår. Hundens virkelighet er svært annerledes enn din og min. Hunden lever i en lukt-verden som du og jeg ikke har mulighet for å forstå.

Sansene er som individuelle intelligenser. Hver for seg setter de opp sansevirkeligheter innen sine rammer. Om vi har fem, seks eller syv sanser, kan vi diskutere. Det som er interessant og «urovekkende», er at hver av våre sanser representerer sin virkelighet og disse virkelighetene vikles i hverandre og skaper en sammensatt og «uvirkelig» virkelighet, selv for deg og for meg, hver for oss. «Virkeligheten» er sanseskapt, den forvirrer og den er høyst personlig.

I arbeid med ledere og medarbeidere som forholder seg til ledere, er ofte utfordringen mangel på sammenfallende syn på «virkeligheten». Målforskyvninger, usikkerhet og uenighet, er ofte et resultat av at vi lever i ulike sanseskapte «virkeligheter», at vi ikke forstår at vi sanser virkeligheten ulikt og at vi ikke har språk for å kontraktere ulike virkeligheter til en felles. Ansvaret ligger hos lederen òg medarbeideren. De er felles om å skape en virkelighetsforståelse de kan enes om.

Hvordan kan ledere initiere kommunikasjon og bygging av virkelighetsforståelser som forener og ikke splitter? Svaret mitt er «tomhet som form».

Årsaken til at møter mellom ulike virkelighetsforståelser ofte ender som kollisjoner og ikke som transformasjoner av nye virkeligheter, er at partene «tror» på virkeligheten, sin virkelighet, og ikke makter å åpne seg for hva den andre holder frem. Hver part er «fylt» med sin virkelighet og den sperrer for den andre. Så lenge jeg fastholder min virkelighet som «sann» og krever dens rett, vil den andre virkelighet ikke gis noen mulighet for å komme til orde. Når jeg opptrer slik ut fra overbevisning, benytter metoder som forsvarer mine synspunkter og aktivt søker å overbevise den andre om betydningen av min virkelighet, blokkeres transformasjonen.

Ved å våge å legge min virkelighet til side, «tømme» meg for mine egne sansekonstruksjoner og ved å gi avkall på å ha «rett», kort og godt ved å søke «tomhet som form», kan jeg ta i mot den andre og skape grunnlag for dialog. Min «tomhet» blir «formen» som holder den andres forestillinger og derfra kan vi skape felles virkelighet.

Tomhet er form når jeg møter og tar imot uten mine personlige fortolkninger.

Jeg har brukt lang tid på å etablere en forståelse av «tomhet som form», utsagnet har virket så selvmotsigende på meg. Når jeg etterhvert forstå at ethvert fat som holder en klase durer eller en neve appelsiner e.l., er «tomhet som form», så sank skuldrene ned og jeg kunne ta bildet i mot. Fatet er «tomt» men «holder» frukten i sin form.

Slik kan du også utvikle lederskapet ditt eller medarbeiderskapet ditt. Vær det fatet som tar i mot frukten fra den andre og skap sammen, uten å kreve rett på virkeligheten. Den finnes allikevel ikke.